Batterikapasitet og En skummel Tur

Bloggen er tilbake etter en noe utvidet sommerferie. Vi vil poste fast på mandager fremover.

Ukas post skal handle litt om hvordan jeg opplever varigheten av batteriet og litt om en sykkeltur som ikke gikk helt etter planen.

Jeg har tre variasjoner av hjelp på sykkelen. Eco, som gir litt hjelp, Sport, som naturlig nok gir omtrent middels hjelp og Power, som skal få deg opp de fleste bakker. Etter å ha syklet gjennom sommeren, har fristelsen til å sykle på Power vært ganske stor. Spesielt om jeg bare bruker sykkelen på korte turer. Da er det jo ingen stor fare for å bruke opp batteriet før man rekker hjem for å lade opp.

Derfor bestemte jeg meg for å kun sykle på Sport etter å ha ladet batteriet opp til 100 % , for å finne ut hvor stor rekkevidden vil bli. Jeg syklet mange turer fra Langhus, der jeg bor, til Ski, som ligger omtrent 5 km unna. Langhus ligger omtrent på 110 moh og Ski omtrent på 130 moh. Jeg bruker omtrent 12-13 minutter på turen til Ski, og bruker rundt 10 % av batteriet på turen bort til Ski. Hjem igjen bruker jeg 11-12 minutter og bruker 7-8 %. Jeg startet på denne testen forrige mandag, syklet hver dag fram og tilbake, diverse småturer til butikk, venner, jobb og diverse. Etter fem dager, på fredag, hadde jeg gjort unna 65 km. Batteriet var nede på 12 %, og jeg hadde konsekvent syklet på middels nivå (Sport). På lørdag syklet jeg en litt lenger tur til Kolbotn, og på hjemturen sa batteriet i fra at nå må det lades. Da hadde jeg syklet 76 km. Jeg kom meg hjem uten at batteriet slo seg av, og jeg må si jeg er ganske fornøyd over rekkevidden.

Med Lav hjelp (Eco) ville jeg sansynligvs kunne klart å sykle 30-40 km. lenger uten å lade, men det er relativt stor forskjell på Eco og Sport-modus når det gjelder hjelp.

Vel, det var ukas nerding, nå litt dramatikk. Etter å ha ladet batteriet på lørdag (ladet opp fra 0 - 100 % på 3 timer og 55 minutter) så skulle jeg bare en rask tur og handle litt. En El-sykkel er relativt mye tyngere enn vanlige sykller, og derfor også litt mer tungmanøvrert. Og det fikk jeg smertelig erfare på denne turen. Jeg skal også ta en stor del av skylden. Jeg valgte å ta en liten snarvei, skulle sykle opp på et fortau, treffer feil med forhjulet, som bare slurer mot kanten. jeg mister ballansen og går overende, og smeller først kne og arm i baken for så å smelle pannen i grusen. Jeg hadde forøvrig ikke hjelm (jada, jeg vet!) men derimot caps og høretelefoner.

Resultatet var at jeg fikk meg et lite kutt over øyet, et kne som minnet mistenklig om det samme kneet når jeg var 10 år. Da hadde jeg i en periode kronisk skrubbsår på knærna. Håndflaten føltes heller ikke bra ut. Sykkelen fikk en smell i stativet foran (Til sykkelvesken) og kjedekassa brakk i to.

Dette er mitt første fall på El-sykkel og jeg har egentlig skjønt at en av grunnene til fallet,hvis man ser bort fra min egen elendige vurdering, var at jeg kjørte på Power og dermed fikk ekstra drahjelp når jeg skulle forsere fortauskanten. Når jeg så ikke treffer, har jeg alstå for stor fart, og gikk på trynet, rett og slett.

I dag er det mandag, jeg er det store samtaleemne i lunchen, der jeg sitter med kutt over øyet og en blåveis i full utvikling. Men jeg syklet til jobb i dag også!

100 Kilometer Småsykling

Når jeg jeg gikk til innkjøp av en El-Sykkel var det først og fremst fordi jeg ville ha en sykkel som jeg kunne dra på lange turer med. Formen er ikke helt på topp, så det føltes ut som en mulighet til å jukse litt ved å sykle med litt hjelp. Og jeg kommer tilbake til erfaringer med langturer. 

Det som har overasket meg mest etter og hatt sykkelen noen uker, er den daglige bruken. Alle de korte, raske turene i nærområdet. Jeg bor en kilometer fra butikken, fristende å kjøre bil, men ofte bruker jeg nesten like lang tid på å hente og starte bilen som jeg ville brukt på å gå. Nå har den nye sykkelen tatt over. Jeg har en fin kasse på bagasjebrettet og kan da ta med meg rimelig greit med varer. Og turen bort til butikken tar tre-fire minutter. Parkeringen er alltid rett ved inngangen, og det hele går virkelig raskt unna. 

Det samme gjelder de litt lengre turene på fire-fem kilometer fra der jeg bor og inn til Ski sentrum. Også her går det nesten like fort som å ta bilen. Fem kilometer gjøres unna på 12-13 minutter. Oppoverbakkene jeg før gruet meg til (og derfor ofte droppet å sykle) går nå unna i en fei. All småkjøringen som jeg egentlig ikke hadde tenkt å bruke sykkelen til, har virkelig fungert flott.

Den siste uka har jeg syklet nesten 100 km med småsykling. Korte turer til butikk, venner, jobb og bandøving. Jeg har nesten konsekvent valgt å kjøre på Power, som på min sykkel er maks hjelp. Både fordi det er behagelig å ikke komme svett på jobb, og fordi jeg ville se hvor lenge batteriet ville vare ved slik bruk.

Jeg ladet opp batteriet forrige søndag (fra tomt til fullt på 3 timer og 31 minutter), og først på lørdag etter 52 kilometers bruk var det på tide å lade det opp igjen. Da hadde jeg vært på 10-12 småturer med sykkelen. Det var forøvrig fortsatt 12 % igjen.

Så konklusjonen etter en uke med sykling i nærområdene, må være at dette fungerte overaskende bra. Sykkelen står klar i gangen, det er bare å rulle ut og så er jeg i rask marsjtakt etter få sekunder. Jeg har spart både tid og ikke minst bensinpenger. Kona har bilen tilgjenglig oftere, og slikt blir det også rask fred i familien av. Og en liten ekstrabonus i denne sommervarmen. Den lette brisen man får i ansiktet på slike varme sommerdager banker enhver aircondition i bilen. 

Hjem med Ny Sykkel

Så har jeg altså plutselig en helt ny type sykkel stående i oppkjørselen. Før jeg prøvde første gang å sykle en slik sykkel var jeg veldig nysgjerrig og spent på hvordan det egentlig fungerte. Jeg nevnte i forrige post at jeg kjøpte en Soonest-sykkel på Skøyen i Oslo samme dag som jeg prøvekjørte den, og siden jeg bor i Ski, to mil sørøst for Oslo så bestemte jeg meg for å sykle den hjem samme dag.

Litt skeptisk var jeg før turen startet. Jeg hadde kun en halvtimes prøvesykling bak meg, og nå skulle jeg kaste meg ut i Oslo-rushet kl. 16 på en vanlig tirsdag i mai. Jeg bar sykkelen litt nervøst ned trappa foran butikken, fikk et beroligende nikk fra gutta i butikken, og fem minutter senere var jeg sammen med minst hundre andre syklister på vei hjem, på sykkelveien fra Bygdøy mot sentrum av Oslo. Det var en merkelig følelse. Jeg satt støtt og kjente hvordan sykkelen bar meg fremover i jevn fart på 25 km/t. Det er tre nivåer av hjelp på min sykkel. Eco, Sport og Power. Jeg trengte egentlig bare Eco på sletta, men siden jeg var fersk med denne sykkelen, så ble det for fristende å ikke smelle til med Power de første kilometerne inn mot sentrum. Men det oppdaget jeg fort ble rett og slett for mye, så jeg endte midt i mellom på Sport, stort sett. Og jeg syklet med en følelse av å sykle i konstant medvind.

 (Klikk på bildet for stor versjon)

Å sykle i Oslo sentrum er en anstrengelse, mer psykisk enn fysisk. Mange som deler sykkelvei, noen skal og må være raskest og først, mens andre sykler vel sakte, sannsynligvis fordi de er rimelig stresset. Jeg var først og fremst opptatt med alt det nye som var på denne El-sykkelen, og måtte skjerpe meg for ikke hele tiden å se på displayet.

Det gikk sånn omtrent helt greit gjennom Oslo, med unntak av et par feilkjøringer og snuoperasjoner. Endelig var jeg på vei ut av Oslo, mot øst, på sykkelveien parallelt med E 6, også kalt Gamle Mosseveien. Der ble alt mye roligere, færre syklister, fine sykkelveier, og jeg fikk virkelig kjenne på å sykle med drahjelp. Det blåste god motvind, men på Power så syklet jeg fortsatt i medvind.

Noen tabber ble det på den første sykkelturen. Når man skal gire om, så er det lurt å ikke tråkke videre på denne sykkelen. Det tar litt lenger tid enn på vanlig 21-girs å få den over i et annet gir. Min sykkel har syv gir, og når jeg kom i en rimelig bratt oppoverbakke giret jeg helt feil inn i bakken, og fikk omtrent full stopp. Men sånt finner man raskt ut av. Gir ned litt i forkant av bakken, og hvis bakken er bratt, sett sykkelen i den modusen der drahjelpen er sterkest, i mitt tilfelle Power.

Etter en spennende og ikke minst gøy og litt skummel tur, var jeg hjemme etter 1 time og 18 minutter på veien. Jeg hadde unnagjort 28 km, og var nok litt svett og støl, men definitivt ikke utslitt. Jeg hadde brukt ca. 35 % av batteriet, som viste 65 % igjen. Det var jeg veldig fornøyd med. Følte selv jeg hadde brukt mye hjelp.

Når jeg kom hjem var det bare å låse sykkel, ta ut batteriet, sette sykkelen i boden, og strekke seg ut i sofaen, vel vitende om at jeg nå har en sykkel som lett tar meg langt på ganske kort tid. Neste tur blir en ordentlig langtur. Mer om det i neste post.

Ut å kjøre sykkel

For noen måneder siden, på vei til Oslo, med bil i snø kaos, kom jeg sånn nesten helt plutselig på at når dette voldsomme snøfallet tilslutt blir offer for vårsola, da skal jeg, helt seriøst, prøve ut denne nye greia som en del kollegaer har snakket mye om. Jeg skal prøve El-sykkel.

Vet ikke helt hvorfor jeg bestemte meg så voldsomt akkurat på den bilturen i mars. Været spilte nok inn. Og tanken ble sittende fast. Så i mai, når sola nådeløst hadde tatt rotta på vinteren, og varslet en kommende sommer, dro jeg inn til Oslo, denne gangen med toget, for å prøve-sykle denne mystiske doningen man kaller El-sykkel. Jeg hadde gjort mye research på forhånd. Googlet, surfet og lest alt jeg kom over. Jeg hadde bestemt meg for å gå for en sykkel fra Soonest på Skøyen. Mest fordi de var veldig klare på at de anbefalte prøvesykling først, og mye på grunn av en service-pakke (som jeg kommer tilbake til litt senere på denne bloggen).

På Skøyen ventet en hyggelig selger som ikke sa så mye mer enn «Her er sykkelen. Ta deg en god tur og prøv den ut. Jeg anbefaler en tur opp mot Frognerparken». Jeg satt meg noe nervøst på sykkelen, han forklarte kjapt om tre nivåer av hjelp, trykket litt her og der, smilte og sa god tur. To minutter senere var jeg på vei opp min første motbakke, i sportsnivå (nest høyeste) og syklet opp en lang og relativt bratt bakke. Og jeg smilte, tror faktisk jeg lo. Jag har tross alt syklet siden jeg var seks år. Det er sånn ca. 45 år siden. Og når jeg lærte å sykle den gangen tidlig på 70-tallet pleide min far å dytte litt bak på sykkelen slik at jeg fikk ekstra fart. Det var akkurat den følelsen jeg hadde der jeg uten å få høy puls syklet opp denne bakken til Frognerparken. Det var til og med bedre enn å ha min gamle far der bak som dyttet. Sykkelen og jeg nærmest svevde opp bakken.

En time senere var jeg den stolte eier av min egen Soonest-sykkel, og siden jeg bor et par mil sørøst utenfor Oslo, bestemte jeg meg også for å sykle min nye sykkel hjem.

(Klikk på bildet for større versjon)

Hvordan det gikk, hvordan det er å være en el-sykkel eier, og hva som er bra og dårlig, annerledes og likt, i det hele tatt, hvordan en el-sykkel virker. Se det er jo hva denne bloggen kommer til å handle om. Håper du følger meg i ukene og månedene som kommer, enten du som meg er helt fersk på El-sykkel, eller har lang erfaring. Eller, ikke minst, om du er fortsatt på planleggingsstadiet. Det er derfor jeg bestemte meg for å lage en blogg om El-sykkel. Rett og slett fordi jeg selv fant lite informasjon om hvordan det er å være en bruker av denne relativt nye oppfinnelsen.

To ganger i uken vil dere finne oppdateringer på denne bloggen, som kommer til å inneholde det meste av hva en El-sykkel vil gi meg av glede og utfordringer. Velkommen!